En kinesisk gruve – etter smellet

Forsikringspartner - TDC 0-4, Voldsløkka grus 24.09.09

Etter noen feiende flotte kamper i andre halvdel av sesongen skulle Partners møte en gjeng fra The Dull Company til dyst på det fine melisunderlaget på Voldsløkka (grus?) den 24. september.
Noen nekrologer er korte, andre lengre. Denne blir rimelig kort.

Etter som kampen skred frem virket det mer og mer som om vi var 6 mot 7 på banen. Og det manglet vel så mye på viljen til å evne, som på evnen til å ville. Presisjonsnivået i pasningene kunne vært målt på promille-nivå, og vi flyttet ikke laget elegant opp og ned på banen i vakker harmoni, som både teori og praksis anbefaler at man skal gjøre.

Kampen kan kort og godt oppsummeres som å være inne i en kinesisk kullgruve etter at eksplosjonen har ført til stummende mørke. Hvor det eneste lyspunktet igjen er håpet om at vi kan lære av denne misèren.

Og det kan vi; det jeg i alle fall tror vi må bli flinkere til, er å tilpasse spillet/taktikken etter de råvarene og forholdene som er tilgjengelige. Med andre ord å være realistiske. I går var vi et lag med lite energi (jeg hadde aller minst – sleit med det respiratoriske første omgang og med å løfte beina den andre omgangen), og kanskje ikke helt optimalt organisert.
Hadde vi tettet litt mer mellom leddene, gitt på mer gass de få gangene vi var i nærheten av motstanderens mål og konsentrert oss litt mer i samspillet – kunne vi skapt og utnyttet kanskje en håndfull muligheter, og resten av spilletiden vært mer kompakte og resistente bak.

La neste, og siste match i år bli en forestilling badet i lys!

Laget: Terje, Espen, Martin, Henrik, Kristian S, Jens, Erik

Referat av # 11,
som trenger mer enn bleieskift og trilling for å holde kondisen på et ok nivå

Forsikringspartner-Bundebygg Hammers

Etter gjentatte oppfordringer (èn) har jeg tatt på meg å gjøre rede for siste kamp, mot Bundebygg Hammers. Kampen kan oppsummeres kort og kjedelig slik: vi-dem 4-2.

Den mellomlange redegjørelsen vil se omtrent slik ut: en underholdende kamp mellom to (forsøksvis) spillende lag endte med at Forsikringspartner fortjent hentet tre poeng, etter seier 4-2.

Imidlertid forsvinner da en hel del viktige momenter, som absolutt bør inn i historien. Som vanlig (selv om dette er første gang) vil jeg fortelle tingene slik de opplevdes sett med mine øyne: dette må være blandt de hyggeligste lagene jeg noensinne har spilt mot.
-Åtte snekkere med snøskuffehender, snille øyne og særdeles faste håndtrykk.
-En av dem insisterte å få varme opp Jens og meg selv, som stod på sidelinjen fra starten av. "Vi måtte jo ikke pådra oss skader."
-Samtlige kom bort etter kampen, som godt oppdratte skolegutter, og takket for en trivelig kamp. Selv om de helt sikkert kunne brukt håndtverkerkreftene sine på å bare høvle oss.

Kampen startet ti minutter på overtid, dette fordi dommeren var for sen, noe han markerte ved å gi en rekke uforståelige ordrer forut for kampstart. Profesjonelle som vi er lot vi oss ikke affisere, og gikk raskt opp i 1-0 ledelse ved langskudd fra Andreas. Selv om både Martin og jeg vet at korte cornere ikke leder til noe som helst forsøkte vi oss på en slik variant like før pause, noe som førte til at undertegnede fikk sleivet inn 2-0, og sikret senkede skuldre til pause. Vårt tredje mål var et deilig kunststykke, hvor løp og pasning var som å se Arsenal den gang de var gode: andreas+helge+stopp-pasning med ytterskru+liten touch forbi keeper=deilig foppballglede. Fjerdemålet kom idet de var i ferd med å jobbe seg inn igjen i kampen, scoret av Helge med innsiden av sin eneste reelle fot, fra kort hold. Dette etter forarbeid av Martin, som sintere enn en veps plaget vettet av en forsvarssnekker jeg er sikker på der og da mest av alt savnet hammeren sin.
Deres første redusering var direkte resultat av elendig press av undertegnede, som lot en kar få lulle og dille i sikkert et halvt minutt tolv meter fra mål. Deres andre redusering var en slags heading, hvor ballen skled på hodet til en skallet kar idet han med lukkede øyne fikk møte et innkast i feltet. Etter 4-2 dro vi på oss en slags nervøsitet, hvor blandt annet Terje forsøkte seg på et overfall nært nok mål til at den oppmerksomhetssjuke dommeren følte at han kunne dømme straffe. Som Lasse selvsagt reddet. Og dermed gikk de tom for luft, og kampen ebbet ut i fortjent seier.

Kamprammen var, for en Bergenser som meg, ideell: regn, flomlys, dyvåt grus og masse dammer for ballen å stoppe i. Champions League for sjettedivisjonsspillere. Og motstanderene som tidligere nevnt: fine folk som visste godt at de hadde blitt slått av en bedre motstander.

Følgende ting står spikret igjen i hukommelsen:
-F.Fabregas (andreas) sitt gjennomspill til T.Henry (Helge) før tredje scoringen
-Godt fungerende forsvarsspill av Terje og Christian stort sett kampen gjennom, med unntak av deres to mål, hvor de to nevnte selvsagt ikke var involvert
-Vi har en moderne keeper, som både bruker kjeft og ben for å løse disse vanskelige greiene våre motstandere forsøker å utsette oss for. Og dessuten redder straffer.
-En nyslank Andreas (BB?), som sammen med en tilsvarende nyslank Helge, styrte midtbanen. Førstnevnte med veldig lange, følsomme ben. Sistnevnte med blandt annet fra tidligere ukjent luftstyrke.
-Oppofrende og iltert spill av Martin P og Aksel; for anledningen to helt sikkert veldig irriterende terriere.
-Jens sine mange løp langs venstresiden, etterfulgt av harde skudd som av en eller annen grunn traff mål hver gang. Dessverre gikk ingen inn..
-Godt lagspill, mange bra løp begge veier, godt sikringsspill, god bevegelighet.. Jeg synes vi på ordentlig begynner å ligne på et lag som kan spille foppball!

Så nå har vi fire seire på rad, lenge til neste kamp, og helt garantert sikkert bættre 100% godt heng på teten.